رنجنامه زندگی زنان مریوان، امکان داشت فریبا نیز یکی از قربانیان قتلهای ناموسی باشد.
گفتگوی مینو همتی با فریبا رشیدی پیرامون معضلات زنان و دختران در مریوان
Mino Hemati interviews Fariba Rashidه, about the horrors of honor killing in her hometown Marivan and its effects on the lives of the women and girls in that region. This interview was broadcast from RahaiZan TV program from Channel one Satellite TV trowd Iran, greater Middle East, Europe and North America.
The Transcript of the interview in Norwegian language:
The Transcript of the interview in Norwegian language:
Intervju med Fariba Rashidi
Kvinne og menneskerettighets aktivist
1. Kommer du fra byen Marivan? Kan du beskrive situasjonen for kvinner
der?
Ja, min by Marivan er en av byene som befinner seg i det kurdiske område
i Iran. Selv om byen er en kulturell by men er det mange forskjellige problemer
når det gjelder kvinner. Det kan man dessverre peke på seksuell vold, æresdrap.
Det finnes også fenomenet polygami i en stor del av samfunnet. Jentene i min by
har mange forskjellige utfordringer som er utsatt for: Tvangsekteskap, ekteskap
under alder(barneekteskap), turtur fra menn og familien sin side. De er fratatt
av kjønhet og i å være en kvinne. De kan ikke bestemme over sitt eget liv og
ønsker. De blir fornærmet og hjemarrest ofte. Når en kvinne blir utsatt for vold
og seksuell overgrep er hun tvunget til taushet for det finnes ingen
organisasjoner eller foreninger som kan beskytte de eller stoppe volden mot
den. Så er det familien som bestemmer over alt og avgjør hvor livet deres skal føres
til. Jenter som meg må bare holde kjeft! Vi må tole alt på grunn av ære og
tradisjonelle fenomen ellers bli knivstukket og skjøt med våpen eller
undertrykket slik at den eneste utvei blir selvmord!
2. i de siste årene har vi sett kvinlige bevegelser i Marivan byen.
Organisasjoner som holder seminarer om æresdrap som skjer noen ganger imellom
der, kan du forklare litt om disse aktivitetene og peke på noen eksemplarer i
denne forbindelsen?
Ja, disse seminarene holdes i to dager og handles om samme tema men
forkjempelser rundt vold mot kvinner kan ikke ha noe resultat utenom at kultur
og tradisjonen blir endret. Siden ære, tradisjon og islamske kultur fører
samfunnet blir det ikke noe endring. Siden kvinner blir sett som et
kjønn(Gender) og kvinne blir handlet som et produkt får det ikke noe positivt
til.
For menn er kvinner deres ære og rykte, ingen har rett å prate med dem,
ingen skal se på dem eller lignende. Så til vi har denne kulturen denne æren og
dette religiøse fenomenet så må vi forvente alle slags vold og drap og selvmord
mot kviner. Da jeg var i Marivan byen, og den tiden som Fereshte Najati, ble
drept av sin egen far, og hodet hennes ble hogget av ham, befolkningen
protesterte mot det, de gikk i demonstrasjon og ville ha rettferdighet men sen
bevegelsen hadde dessverre ikke noe resultat og folk opplevde et annet drap
etter en kort tid i en av bygdene i Marivan previnsen som heter Dizli, kvinen
ble drept av sin egen bror med våpen. Samtidig min nabo som gikk i selvmord.
Hennes man hadde gitt henne olje og tvunget henne å brenne seg. Dette var
veldig forferdelig for meg tenk på meg som nabo som var vitne for dette, jeg
hadde mareritt hver natt og kunne ikke sove om natta i en lang periode.
Dessverre skjer dette fortsatt og det finnes ingen straffer for det for selve det
islamske regimet beskytter disse forbrytelsene, skjulte forbrytelser som både
regimet og samfunnet vil ikke avsløre.
3. kan du snakke ut om dine egne opplevelser?
Ja, selvfølgelig. Etter alt jeg fortalte, var jeg et offer, et offer for
tvangsekteskap som mindreårig. Jeg hadde ikke rett til å bestemme over mitt
egget liv. Når jeg motsto ble jeg hjemarrest og utsatt for vold slik at jeg
hadde ingen utvei unntatt selvmord, jeg gikk i selvmord men levde enda. Jeg har
merker av turtur og brudd i kroppen ennå. Jeg har en sønn på 12 år som har ikke
truffet i 10 år. Jeg er fratatt fra mine rettigheter som en mor. Jeg lever av å
treffe mitt barn for en gangs skyld og klemme ham igjen. Dette er den største
slag jeg har fått i livet. Ingen lov og organisasjon har hjulpet meg. I vårt
samfunn finnes ingen rettigheter for kvinner.
4. Mange kvinner flykter fra Iran på grunn av disse årsakene du peker på.
Er ikke din situasjon den triste realiteten som hjelpeløse kvinner opplever?
Ja, jeg fortalte det, jeg er et offer for denne forbrytelsen. Hvis jeg
ikke hadde flyktet kunne jeg være offer for æresdrap. Jeg tenkte alltid på
hvordan jeg kunne være i livet. Jeg slitet med vold og turtur. Så ble jeg nødt
til å flykte for jeg kunne ikke tole mere vold og hadde mistet min tålmodighet.
Om jeg ikke flyktet skulle jeg overgi meg til tradisjon, ære og den gamle
kulturen. Jeg trengte trygghet, sikkerhet og fred som en kvinne. Noe jeg
opplevde aldri i mitt fedreland. Mer enn alle andre etniske grupper i Iran og
som en kurder. Det er så vanskelig at en kvinne velger illegale veier med mange
tøffe problemer og skal bli hjemløs her i Europeiske land og gjennom veien
sette livet sitt i fare. Om jeg ikke hadde noe problem ville jeg aldri sette
mitt liv i fare. Urettferdigheter tvang kvinner som meg til å flykte men blir
jeg dessverre ikke tatt på alvor. Jeg ønsker det finnes hår ennå!
